Historisk utvikling

Bildetekst: Kristiania havn med jernbanestasjonen i bakgrunnen

Middelalderby ca 1000 - 1350 - 1624
Oslo ble først anlagt på slettene der Alna møtte Oslofjorden.Dette stedet egnet seg godt for en by fordi det lå kommunikasjonsmessig og militært godt til i regionen, innerst i Oslofjorden som et utvekslingspunkt mellom sjøen og de rike innlandsbygdene på Østlandet. I tillegg lå byen vestvendt og lunt, og Alnas bredder ga mulighet til å trekke opp båter. Byen blomstret, og den ble bispesete ca 1100. Det anslås likevel at folketallet på sitt høyeste rundt år 1300 ikke var større enn 2500-3000. Akershus ble grunnlagt som kongeslott i 1299. Byen var vesentlig en trehusby, men den hadde også seks kirker, tre klostre, en bispegård og en kongsgård i stein og tegl. Svartedauden rundt 1350 halverte befolkningen og innledet en nedgangsperiode. Mot slutten av 1400-tallet og tidlig på 1500-tallet var byen i sterkt forfall, og folketallet sank. Reformasjonen i 1537 reduserte byens økonomiske grunnlag. Oslo var fram til 1624 utsatt for brann en rekke ganger.

Førindustriell kvadratur 1624 - ca. 1850
Etter bybrannen i 1624 benyttet kong Christian IV anledningen til å anlegge en ny by, Christiania, på vestsiden av Bjørvika, og dette betydde også slutten på middelalderbyen Oslo.Det ble innført murtvang og et rettvinklet gatenett med rasjonelle byggetomter. Byen kunne lettere beskyttes av Akershus festning og det kunne anlegges en moderne havn for den økende trelasteksporten. Byens utvikling under 1600- og 1700-tallet baserte seg i hovedsak på handel og trelasteksport. Befolkningsveksten var likevel beskjeden, og byen hadde i 1801 ennå bare ca 8900 innbyggere. Byen var i høy grad en boligby med de mest attraktive eiendommene liggende mot Bjørvika, som også var byens havn.

Industri og transport ca. 1850 - 2000
Det var først et godt stykke ut på 1800-tallet at Christiania begynte å vokse merkbart. Da var byen blitt hovedstad i en ny nasjonalstat (1814). Industrialiseringen fra 1840 ble til å begynne med i stor grad konsentrert langs Akerselva. Den medførte stor befolkningsøkning, bygging av moderne infrastruktur, havn og jernbane, og etterhvert også en kontorisering av Kvadraturen, som nå var blitt sentrum i en voksende by. Fra 1835 til 1890 steg Christianias befolkning fra 18.000 til 151.000, den sterkeste veksten i byens historie. Grønland og Enerhaugen nord for Nylandområdet ble bebygd som forsteder i perioden fram til ca 1850 og ble i 1859 innlemmet i byen sammen med områdene nordover langs Akerselva (Grünerløkka, Sagene, Torshov). Tidligere (fra 1794) gikk bygrensen mot øst i Akerselva.

En viktig grunn til at Kristiania kunne få den økonomisk dominerende rollen den hadde rundt 1900 var utbyggingen av kommunikasjoner.Norges jernbanenett fikk sitt sentrum i byen, og veinett og sjøtransport ble stadig utvidet. Fra 1878 ble Oslofjorden holdt permanent åpen om vinteren ved hjelp av en isbryter.Utviklingen forsterket byens rolle som landets viktigste vindu mot utenverdenen, og i 1900 var Kristiania blitt landets viktigste sjøfartsby.

Rundt 1960 begynte bilismen å vokse på alvor, og kravene til et effektivt veisystem førte til at enda et lag med tung infrastruktur ble lagt mellom byen og fjorden; hovedveisystemet slik vi kjenner det i Bjørvika sto ferdig i 1970. Jernbanesystemet ble vesentlig utvidet, og Oslo S og Oslotunnelen sto ferdig ca 1980. Bruken av havnearealene endret karakter som en følge av at havnefunksjonene ble mekanisert og effektivisert. Fra å være en integrert del av byens daglige liv fikk havnearealene mer karakter av rasjonelle industri- og lagerarealer som var fysisk avstengt for byboerne. Middelalderbyen ble i stor grad usynliggjort ved utbyggingen av vei- og jernbaneanlegg. Kristiania ble kontorisert og fysisk atskilt fra fjorden av vei- og havneutbyggingen. Dagens E18 rundt Bjørvika og Bispevika strekker seg bortimot 1.700 meter langs havnefronten og representerer en fysisk og stedvis også visuell barriere mellom byen og sjøen.